HURTIGLINKER OM HJERNERYSTELSER
Hva er hjernerystelse?
Hjernerystelse er en svært vanlig hendelse som i seg selv ikke utgjør noen skade av betydelig karakter. I 80-90 % av hjernerystelser observerer man en spontan tilheling etter 10-14 dager hos voksne, og etter 2-4 uker hos barn og ungdom. Det er kun 10-15 % av tilfellene hvor hjernerystelsen er etterfulgt av vedvarende nevropatologiske/funksjonelle senskader. Det er selvsagt mange faktorer som påvirker utfallet av dette sykdomsbildet, men skal de viktigste poengteres, så pekes det ofte mot både den fysiske og psykiske tilstanden til pasienten, samt mengden av energi som var involvert i sammenstøtet. For å danne en forståelse av hvordan man skal behandle senskader etter en høyenergisk cerebral traume, er det viktig at man har kunnskap om hva som foregår intrakranielt både ved sammenstøt og i den kommende tilhelingsprosessen.
Hva forårsaker hjernerystelse?
Hjernerystelse kan være forårsaket av et direkte slag mot hodet, ansiktet, nakken eller andre steder på kroppen med en impulsiv kraft som forflyttes til hodet (man trenger ikke å slå hodet). Dette resulterer typisk i kortvarig svekkelse av nevrologisk funksjon som løser seg spontant. I noen tilfeller utvikler tegn og symptomer seg imidlertid over et par minutter til timer. Hjernerystelse kan føre til nevropatologiske forandringer, men de akutte kliniske tegn og symptomer gjenspeiler i stor grad en funksjonell forstyrrelse, snarere enn en strukturell skade. Derfor ser man ikke noe unormalt i standard strukturelle nevroimaginære-studier. (Ingen funn på MR.) Hjernerystelse resulterer i en rekke kliniske tegn og symptomer som kanskje kan innebære bevissthetstap (man trenger ikke besvime). Forandring av kliniske og kognitive trekk følger typisk et sekvensielt forløp. I noen tilfeller kan symptomene imidlertid være langvarige.
Symptomer
Dersom disse nevropatologiske forandringene / funksjonelle forstyrrelsene foregår lengre enn 10-14 dager hos voksne eller 3-4 uker hos barn, vil diagnosen endres til post-commotio (senskader etter hjernerystelse). De mest fremtredende symptomene etter en hjernerystelse er somatiske plager som for eksempel hodepine, kvalme og oppkast, samt kognitive forstyrrelser som kraftsvekkelse, sensoriske utfall, redusert reaksjonsevne, balanseproblemer, bevissthetstap, hukommelsestap og nevrologiske ustabiliteter. I tillegg kan svimmelhet, nedsatt øyemotorikk (synsforstyrrelser) og stiv nakke også forekomme.
Som nevnt ovenfor er det veldig sjelden at CT eller MR viser til noen kliniske funn etter hjernerystelse. Både CT og MR har forskjellig sensitivitet og spesifisitet avhengig av hvilken patologisk tilstand man ønsker å vurdere og i hvilket vev og organ man undersøker. Det er derfor disse to bildemodalitetene ikke alltid er like informative. Milde traumatiske hodetraumer som hjernerystelser er et godt eksempel på dette, men det betyr på ingen måte at det ikke kan ha oppstått en skade eller endring i hjernen eller i nærliggende strukturer.
- Somatisk (f.eks. hodepine), kognitiv (f.eks. følelse som i en tåke) og / eller emosjonelle symptomer (f.eks. labilitet)
- Fysiske tegn (f.eks. bevissthetstap, hukommelsestap, nevrologisk ustabilitet)
- Nedsatt balanse (f.eks. ustabil gange)
- Atferdsendringer (f.eks. irritabilitet)
- Kognitiv svikt (f.eks. reduserte reaksjonstider)
- Forstyrrelser i søvn / våkenhet (f.eks. søvnighet, døsighet)
- Svimmelhet
- Nedsatt øyemotorikk (f.eks. synsforstyrrelser).
- Nakkestivhet
Senskader
Den vanligste endringen som følger en hjernerystelse er nedsatt cerebral blodsirkulasjon, endringer i ATP produksjon, diffus axonal skade, endringer i blod-hjerne-barrieren og lokal nevroinflammatorisk respons. I tillegg til disse endringene er det vanlig å se endringer i øyemotorikk, den vestibulo-okulære refleks, samt den cervikale-okulære refleks. Selv med sub-concussive slag ser man endringer i øyemotorikk. Som følge av disse endringene og pasientens fysiske og psykiske utgangspunkt før hjernerystelsen, kan man ikke forutse hvem av pasientene som vil utvikle senskader, eller hva disse innebærer. Derfor sier litteraturen at man er nødt til å gjøre kliniske undersøkelser, samt se på pasientens symptomer og det individuelle funksjonsnivået. Dette er høyst nødvendig for å skreddersy og tilrettelegge et rehabiliteringsprogram for den enkelte pasient.
Får alle senskader etter en hjernerystelse?
Nei, 80-90 % av alle hjernerystelser går over av seg selv etter 10-14 dager hos voksne og 3-4 uker hos barn og ungdom. Det er kun 10-15 % som får senskader.
Hvordan minimere sjansen for å få senskader?
Historikk av tidligere hjernerystelser eller dårlig fysisk eller psykisk tilstand før en hjernerystelse øker sjansene for senskader. Etter en mistanke om eller påvist hjernerystelse, bør man de første 72 timer redusere eller unngå fysisk og kognitiv aktivitet, anstrengelse og skjermbruk (tv, mobil, data osv). Etter 72 timer kan man prøve lett fysisk aktivitet, som å gå en tur 15-20 min. Deretter kan man gå over til intervalltrening, gå i 10 min. – løpe i 5 min. osv. Det er viktig å starte med lett fysisk aktivitet for å holde kroppen i gang. Det er studier som viser at for lang hvile etter en hjernerystelse kan føre til senskader.
Om symptomer varer lengre enn 10-14 dager hos voksne og 3-4 uker hos barn og ungdom bør man kontakte lege eller annet helsepersonell med erfaring innenfor nevrologisk rehabilitering.
Hva gjør man med hjernerystelser?
En av de viktigste faktorene i nevrologisk rehabilitering er frekvensen av stimulering. Nevrologisk rehabilitering kan på mange måter sammenlignes med utholdenhetstrening. Man oppnår ikke utholdenhet ved å trene med tunge vekter med få repetisjoner, det gjøres med noe lettere vekter og flere repetisjoner. Målet med en nevrologisk rehabilitering er å skape plastisitet. Plastisitet defineres som hjernens egenskap til å gjennomgå endring ved egen hjelp. Dette oppnås gjennom å danne nye nervebaner, tilkoblinger og øke effektiviteten av de resterende systemene. Med andre ord nevrologisk utholdenhet.
Kvantumklinikken tilbyr behandling som inneholder forskjellige variasjoner av spesifikk øye-hånd-koordinasjon, balanseøvelser, motoriske øyeøvelser, lavgradig elektrostimulering og vestibular rehabilitering. I tillegg lavgradig laserterapi (kald laser), manipulering av columna og diverse øvelser som bidrar til kognitiv opptrening. En kombinasjon av de nevnte metoder og øvelser tilpasses den enkelte pasient. Dette er basert på kliniske funn og symptomer observert og registrert ved førstegangskonsultasjonen.
Vennligst ta kontakt dersom ytterlig informasjon ønskes.