Den nøyaktige årsaken til MdDS er ikke godt forstått. Det har blitt foreslått flere teorier, inkludert muligheten for at det er en lidelse knyttet til hjernens evne til å tilpasse seg endringer i balanse. MdDS oppstår vanligvis etter å ha tilbrakt tid på en båt, og symptomene oppstår når man kommer tilbake til fast grunn, noe som gir en følelse som kalles “sjøbein”. Når man er på en båt, blir hjernen kontinuerlig påvirket av bevegelsen fra bølgene i ulike retninger, som rulling, rocking, bobbing, pitching og gyngebevegelser. Hjernen tilpasser seg denne bevegelsen gjennom en refleks som kalles vestibulo-okulær-refleks (VOR) for å opprettholde stabilt syn når hodet er i bevegelse. Hos personer med MdDS kan det være en manglende evne til å gjenopprette den normale balansen etter å ha vært utsatt for bevegelse, noe som resulterer i den vedvarende følelsen av bevegelse.
MdDS oppstår når balansen i kroppen blir forstyrret på grunn av problemer med de to typene vestibulære reseptorer, otolittene og de halvsirkulære kanalene. Disse reseptorene sender informasjon til hjernen om hodets posisjon i forhold til rommet og tyngdekraften.
I tilfellet MdDS er det en manglende evne til å integrere disse reseptorene riktig i balansesystemet, sammen med problemer i cerebellum (lillehjernen) som normalt hjelper til med å tilpasse refleksene. For at øynene våre skal kunne fokusere på omgivelsene når vi beveger hodet, er det viktig med samarbeid mellom balanse- og visuelle systemet. Når tilpasningen av vestibulo-okulær-refleksen ikke fungerer skikkelig i MdDS, oppstår følelsen av bevegelse. Det å gjenopprette riktig tilpasning av denne refleksen er nøkkelen for å løse tilstanden.
Forskning viser at det er mulig å lære kroppen å tilpasse seg på nytt, noe som kan lindre symptomene på MdDS. En studie fra 2014 med tittelen “Readaptation of the vestibulo-ocular reflex relieves the Mal de Débarquement syndrome” foreslo en behandlingsmetode som fokuserte på å rette opp feiltilpasningen av vestibulo-okulær-refleksen i MdDS. Behandlingen involverte bruk av en spesiell visuell stimulering kalt optokinetisk stimuli (OKN) sammen med bevegelser av hodet i den retningen pasienten opplevde at de beveget seg. Målet var å hjelpe kroppen med å tilpasse refleksen riktig igjen og redusere opplevelsen av egen bevegelse. Av de 24 deltakerne i studien ble 17 (70 %) symptomfrie etter behandlingen og fortsatte å være det i opptil fire måneder etterpå. Nettopp denne behandlingen tar vi i bruk i klinikken, sammen med andre terapier.